Kommentaren

Nok av dette kalde hvite som kommer dalende ned fra himmelen. Og legger seg overalt. I gater, innkjørsler og på fortaug. På hustak og biler. På plener og bed,  i skog og hei. Overalt!

Vått og kaldt er det. Glatt også. Spesielt i bygatene og på fortaugene hvor det begynner å bli hardtrampet og gjennomgår en metamorfose til is. Med sørpe på toppen. Hvis is i det hele tatt skal ha noe på toppen, skal det være sjokoladestrø. Ikke sørpe!

Hadde de enda hatt anstendighet til å brøyte og skrape i bygatene som de gjorde i gamle dager. Men nei, som fotgjengere er vi forvist til iskossene på fortauget som er avgrenset mot kjørebanen med store sørpedammer langt ut i kjørebanen. Du vet hva det fører til? Når passerende biler farer forbi?

Nei, kom ikke til oss og snakk om Roald Amundsen og Fritjof Nansen og polferder og nasjonsbygging! Nå har vi i hele januar forsert oss gjennom iskosser og skrugarder på vei til polet uten assistanse av hundespann og ski. Vi vet hva vi snakker om.

Utsatt for takras og sperringer som henholdsvis har holdt på å ta livet av oss og har tvunget oss ut i kjørebanene via de tidligere omtalte sørpedammene der det før var en rennestein som skulle ta vannet unna. Men hvor slukene nå er gjendekket av snø og is. Og antageligvis ikke blir i stand til å gjenoppta sin funksjon før uti april en gang.

Det var så koselig til å begynne med. Med snøen som dalte ned i store flak og la seg på trærne og skapte flott stemning her før jul. Deretter hele desember med vindstille, kulde og sol fra blå himmel. Slik vi minnes fra vår barndom. Den gang vi hadde skikkelige vintrer som varte en måned eller to. Og da gatene ble brøytet og fortaugene ryddet.

Men et stykke ut i januar kom det mildvær. Et par dager. Akkurat nok til å skape isvuller før det ble kulde igjen som frøs situasjonen. Bokstavelig talt. Det som hadde vært myke, fine snøfonner ble nå betongharde iskosser. Og det som hadde vært hvitt ble nå sort og grått. Av asfaltstøv fra et veidekke som ikke tåler belastningen av piggdekk. Men som slites av i sentimetertykke lag og blander seg med sørpa. Det er ikke pent. Og sier litt om asfaltteknologiens utvikling, eller rettere sagt mangel på sådan, her i landet hvor piggdekk er et must dersom bilene skal komme seg fram om vinteren.

Og så kom det mer hvitt ovenfra. Først tørt og kaldt og la et forsonende dekke over den grå tristesse. Og skapte et bortimot friksjonsfritt underlag for både kjørende og gående. Noen snakket om lårhalsvær. Mens andre igjen benevte det karosserivær. For både akuttkirurgisk avdeling og karosseriverkstedene fikk det travelt. Situasjonen skapte aktivitet. Og det skal det være i et moderne samfunn, må vite. Hu og hei, her går det unna! Ti lårhalsbrudd i dag og tjue skjermskift. Med lakkering. Jo da, det blir penger av slikt.

Etterhvert snudde vinden og det tørre hvite gikk over til å ligne mer på en substans vi er vant til på våre kanter av landet, nemlig regn. Men det var ikke regn. Det var sludd. Økte friksjonen på veier og fortaug av den grunn?

Å, nei da. Det ble bare enda glattere enn før. Og denne nedbøren bidro ikke til smelting av isen under. Så forleden dag la vi ut på ytterligere en polferd for å sikre forsyningene dersom skrugardene skulle bli umulig å forsere i tiden fremover. Vi handlet en gross. Og trakk oss forsiktig hjemover og har gått i hi for resten av vinteren. Vi ligger nå og hibernerer, og har så smått begynt å sjekke internett om det skulle være mulig å finne noen restplasser til syden i den nærmeste tiden.

Finner vi noen, kommer vi ikke tilbake før den globale oppvarming har gjort det levelig igjen på nordvestlandet…

Vurdert til: av 38 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende