Millenblogg

juli 20th, 2011

Millenblogg på ny adresse

av Millenblogg   Lagret under: Velkommen     Stikkord:     

Vi er nå å finne på: Millenblogg.wordpress

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

juli 18th, 2011

Å sette pris på dekk

av Millenblogg   Lagret under: Mysterier, Som dagene går, Økonomi     Stikkord:,      

Vi har tidligere på denne bloggen vært inne på hvor overrasket vi blir hver gang vi oppdager at dekkene på bilen er helt nedslitt og trengs å skiftes. Hver gang mener vi at dekkene er relativt nye og var skiftet for maks ett år siden. Som her forleden dag da en av våre hyggelige nevøer lurte på om onkel hadde tenkt seg nedover til Nürnberg ring for å delta i baneløp med de slick-dekkene vi kjørte rundt med.

Hvorpå vi øyeblikkelig parerte med at vi hadde da nesten splitter nye dekk på bilen. Som ved selvsyn måtte innrømmes å være litt slitt. Og for å være helt ærlig, slitt til et nivå hvor det kunne stilles spørsmål både ved fornuften og lovligheten av å kjøre rundt med slike dekk.

Da dukket det opp igjen. Denne selvforsvarstanken om at “vi har jo nettopp skiftet til nye dekk!”. Hvilket hver gang viser seg å være en erindringsforskyvning. På ett år eller to!

Men denne gangen hadde vi dokumentasjon i form av det ovennevnte blogginnlegg. Så vi kunne ved selvsyn se at det var to, og ikke ett år siden.
Altså har vi lært! Lært at tiden går fort i noen sammenhenger.

Men det var egentlig ikke det vi skulle skrive om her. Det var det neste trinnet i slike sammenhenger. Nemlig anskaffelsen av nye dekk etter en slik oppdagelse.

Det er i da vi oppdager at ikke bare tiden, men også priser forholder seg til relativitetsteorien. På en slik måte at prisen for ett og samme dekk kan variere noe fantastisk, avhengig av hvem som selger det.

Et kostbart dekk

Et kostbart dekk

Helt konkret dreier det seg om 4 stk. dekk av typen Goodyear Excellence 245/40 R17 91W. Et relativt kostbart dekk for en personbil. Det har noe med hastighetsklassen, benevnt “W” ovenfor å gjøre. Det er dekk som er godkjent for hastigheter opp til 270 km/t. Hvilket vi i følge vognkortet skal ha på denne bilen. Det koster å være kar!

Men det koster forskjellig, som nevnt. Det lokale merkeverksted for Mercedes ga oss et tilbud på kr. 15.600,-, ferdig montert og avbalansert!. Etter å ha trukket fra en rabatt på 30%. Noe man mente var et veldig godt tilbud. Men som vi mente viste at merkeverkstedet er helt på jordet med sine kalkyler i utgangspunktet.

Derfor tok vi et søk på internett og fant et firma som leverer nøyaktig det samme dekket til en lavere pris. Faktisk i den helt andre enden av prisskalaen. Firmaet heter Byttdekk.com og er et svenskbasert firma som selger dekk via internett og som har avtaler med flere mindre verksteder over hele landet som kan foreta selve dekkskiftet for kunden. Til en fast pris på kr. 600,-.
Byttdekk.com skulle ha kr. 8.570,- for nøyaktig de samme dekkene, frakt inklusiv, ferdig montert og avbalansert!

Altså kr. 7.030,- billigere enn merkeverkstedet til Mercedes. Eller 45% billigere enn den rabatterte prisen derfra.

Behøver vi egentlig si noe mer i sakens anledning? Bortsett fra at det er første gang vi tar opp kommersielle tema i denne bloggen, og anbefaler ett firma framfor ett annet. Vi har jo andre kanaler for firma- og produktreklame. Men denne var så grov at vi kunne ikke la være.

Ha for øvrig en god sommer og husk å kontrollere dekkene for tilstrekkelig mønsterdybde før du legger ut på regnvåte sommerveier i ferien!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

juli 11th, 2011

Rolig roing og frisk floing

av Millenblogg   Lagret under: Meteorologi, Som dagene går     Stikkord:, , , ,      

Uavhengig av generelt dårlig sommervær, skjer det likevel fra tid til annen at solen glimter til mellom oppsprukket skydekke her på Nordmøre. Og da, da finnes ikke bedre plass på jord. Ta vårt ord på det. For vi har vært på de fleste plasser. I hvert fall der du kan komme med båt. Og har knapt funnet noe som ligner. Det måtte i så fall være hos våre antipoder Kiwiene på New Zealand eller på nordvestkysten av USA.

Så her på onsdag glimtet solen til. Det ble over tjue grader i luften og en svak fin sommerbris. Vi bare måtte sjøsette Inga og ro en tur innover fra Vadsteinsvik til Straumsnes hvor vår svoger holdt til på hytteasyl. Det er en distanse sjøveien på omtrent 22.550 meter eller 12,18 nautiske mil.

Sommerseilas til Straumsnes

Sommerseilas til Straumsnes

Inga er utrustet med seil og rigg, og selv rustet vi oss med en sixpack Tuborg og fire brødblingser samt en termos med kaffe. Og ekstra klær, inklusive fullt oljehyre. Som egentlig virket litt malplassert i finværet. Så skip og mannskap var egentlig godt rustet for turen. Vi la i vei klokken 1300, kun iført tropeshorts og livvest. Solen steiket og det var godt å ro. Havroing. Lange, seige tak med strake armer. Ryggmusklene tok sin del av jobben. Fin trim for en gammel prolapspasient.

Da vi rundet Kvitneset, fikk vi god akterlig bør og satte seil. Etter litt fintrimming og justering av det asymmetriske geitbåtseilet, dro vi godt avgårde med par, tre knops fart. Og vi bevilget oss en iskald Tuborg. Godt tilbakelent på tofta med bena på den medbrakte campingstolen. Ahh, livet var herlig!

Etter å ha passert flytebroa og kommet på innsiden av Aspøya, stilnet vinden. Brått! Det ble blikk stille og speilblank sjø. Men solen hang høyt på himmelen fremdeles og det var deilig å ta fatt med litt havroing igjen. Mens tankene gikk til han Kristaver Myran i Den siste viking av Johan Bojer. Om bord i Kobben som de rodde fra Rissa i Trøndelag til fiske i Lofoten. På vinters tid. Et blodslit som det er vanskelig å forstå i dag.

Så dette var bare nytelsen i sammenligning. Og ikke bare selve roingen. For mens han Kristaver hadde en iskald og trekkfull rorbu å se fram til ved reisens slutt, hadde vi informert vår ankomst til svogeren i hytteasyl. Som på sin side hadde klargjort øl og akevitt for behagelig avnytelse mens vi skulle løse verdensproblemer igjen ved steinbordet på terassen. Deilig med et slikt steinbord av en gammel møllestein i grunnen. For her kan man slå i bordet for å understreke egne svake argumenter utover i diskusjonen. Uten å ødelegge møblementet….

Vi ankom hyttasylet i ettermiddagssolen klokken 1730. Altså fire og en halv time etter avgang Vadsteinsvik. Hvilket skulle gi en gjennomsnittsfart på 2,7 knop.

Etter ankomst var det aftensmat ved langbordet ute. Svigerinnen hadde tilberedt spekemat og eggerøre med tilbehør. Hun er en fornuftig kvinne som etter å ha sørget for guttene sine, satte seg i bilen og dro til byen. Mens vi ble sittende til over midnatt og legge opp vår regjerings program for hvordan vi skulle redde Norge og resten av verden dersom vi hadde stilt til valg. Spesielt på kommunikasjonssektoren og på innvandringspolitikken skulle det ha blitt store endringer. Ved midnatt hadde vi planlagt ferdig ny firefelts E6 fra Svinesund til Kirkenes. Med midtdeler. Da gikk vi og la oss.

Neste morgen våknet vi til samme fine været. Og blikkstille sjø utover hele fjorden. Så, i ellevetiden, etter en bedre frokost, var det på tide å ro hjem igjen. 12,18 nautiske mil tilbake.

Det er noe eget med robåt på slike dager. Å ro langs med strendene og kjenne angen av sommereng og nyslått gress fra land. Lukt av salt sjø og tang. Måker som stryker nysjerrig forbi riggen og seiler lavt over sjøen før de legger seg til ro på den speilblanke sjøen. Mens solen steiker. Havroing med lange tak blir da en nytelse. Inga gikk fram med tre, fire meter for hvert åretak. Inklusiv en liten hvil på årene etter hvert tak. Ro, og hvil, ro og hvil. Rytmisk og langsomt. Uten stans. Tankene får løpe fritt mens man sitter slik og ror. Men returnerer alltid tilbake til refleksjon over hvor priviligerte vi er som kan få oppleve slikt.

Etter å ha passert flytebroa, ser vi at himmelen begynner å mørkne bak fjellene i sør og øst. Kraftige cumulonimbus med styrtregn under. Regn så tett at det skjuler fjellene som for et øyeblikk siden lå badet i sollys. Ja, ja, litt sommerregn får man tåle. Det er fremdeles fin temperatur. Vi kler på oss oljehyret og ror videre over Freifjorden i samme deilige sommertemperatur.

Da når regnet oss igjen. Det styrtregner. Det blir mørkt og det begynner å blåse. Flott, tenker vi så får vi en pause i roingen. Setter seil og kurser mot Kvitneset. Det går strykende. En tre, fire knop anslår vi farten til. Og det beste av alt, vi klarer å holde høyde opp mot vinden slik at vi slipper å baute med flere kryss opp Freifjorden. For Inga er først og fremst en robåt og har ikke tilstrekkelig med kjøl til å gå spesielt høyt opp mot vinden. Vinden friskner på og det er bare moro. Sjøskvetten og regnet driver oss i ansiktet. Etter hvert øker vinden så kraftig at vi vil anslå den til kulings styrke. En skikkelig sommerfloing fra vest. Det blåser antageligvis i samme retning helt fra Eide og ut fjorden. Dette gir vinden lang kontaktflate med sjøen og setter opp bølger. Skvalpesjø med skum på toppene. Men Inga er kontinens. Hun holder seg tørr. Sender sjøene fra seg så intet sjøvann kommer over ripa. Bare sjødrev som reduserer sikten.

I nødhavn etter floingen

I nødhavn etter floingen

Problemet er at vinden bare øker på, og vi klarer ikke å holde høyde opp mot vinden. Vi blir presset rett mot land på Frei. Vinden tvers på babord og med rosser opp mot sterk kuling. Vi løsner skjøtet fra kryssholtet og legger bare et friksjonsstikk og holder tampen i hånden mens vi styrer med den andre. For her må det slakkes på skjøtet når rossene kommer. Og det gjør de. Etter en fem, seks kraftige rosser hvor vi blir nødt til å slippe opp skjøtet helt og la seilet blafre i vinden, er vi glad for at ikke det var fastgjort. For da hadde vi garantert kullseilt. Ripa i le ligger helt i vannskorpen til tross for at vi sitter på ripa i lo med våre knapt hundre kilo. Det blir slitsomt en halv times tid tvers over Freifjorden. Men vi kommer oss velberget over og litt i le av Freineset. Der har vi familie med hytte og naust i strandkanten. Vi får søke nødhavn der. Det blir en frisk seilas helt fram til støa.

Ned med seilet og et par kraftige åretak, så er vi der. Opp i sandstranda i støa nedenfor naustet. Det var deilig å kjenne kjølen stryke mot den myke sanden. Ta av seg skoene og hoppe rett uti sjøen med fullt oljehyre på. Vasse på land med baugtampen og gjøre fast Inga til fast grunn.

Ringe til vår hustru og be om å bli hentet med bil.

Men det verste av alt var at da vi hadde fått på land alt vårt pikk og pakk og skulle sette oss ned med en kopp kaffe og en velfortjent blås, så oppdaget vi at gasslighteren var tom for gass. Men en kopp kaffe med sukkerbit, uten en røyk fikk holde denne gangen. Men vi svor for oss selv at neste gang, da skal vi ta med en ekstra lighter…

"I medvind uansett vær"

"I medvind uansett vær"

Neste dag stilte vår yngste datter opp og ville være med å ro og seile Inga tilbake til hjemmehavn på Vikaneset. Vi startet i sekstiden om kvelden i samme fine sommerværet. Men etter hvert som vi nærmet oss Bremsnesfjorden, skyet det til og vi fikk regn og motvind. Vi seilte i kryss ut fjorden, men oppnådde lite høyde for hvert kryss. Så det tok sin tid. Siste krysset inn mot Vikaneset gikk for årer. Power-roing. Uten hvil mellom takene. Vi kom frem ved midnattsleite og ble hentet av vår hustru som hadde stelt i stand pizza oppe i hytta. Inga ble vel fortøyd i gjestebrygga på Vikaneset Havhotell og vi ble sittende under tak på terassen med pizza og rødvin til klokken ett. Og beundre lyset gjennom skyene mot storhavet i nord.

“Sommerfriske Nordmøre”, kalte turistsjefen det en gang i brosjyrene som skulle trekke turister hit. Vet ikke helt om han lyktes med det. Og det samme kan det være for vår del. Vi trives godt her, i vekslende miljø. Aldri kjedelig. Og friskt som bare Vestlandet kan være. Vi sier som Kristiansund kommune i sin slogan:”I medvind, uansett vær”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

juli 2nd, 2011

Lørdag morra blues

av Millenblogg   Lagret under: Meteorologi, Som dagene går          

Halve sommeren er gått. Vi skriver juli måned. Det er kaldt, vått og grått. Vi venter på den lokale oppvarmingen. Akkurat nå bryr vi ikke oss så meget om den globale. FN’s klimapanel og Al Gore får ta seg av den. Vi er mer opptatt av de nære ting for øyeblikket. Og har i grunnen vært det de siste par måneder.

Junihimmel

Junihimmel


For nå har vi hatt drittvær her på Nordvestlandet så å si sammenhengende siden april. Og det begynner å røyne på.

Vi vil ha sol! Vi vil ha varme! Vi vil rett og slett ha litt sommer.

Vår ukuelige optimisme begynner nå å bli tynnslitt. Dag etter dag, uke etter uke med temperaturer så vidt over 10 grader og regn og vind. Kun noen få timer, noen få dager, har vi sett solen og kjent den varme vårt solhungrige legeme. For ikke å snakke om våre sommerblomster og stauder inne på hytta. De trenger sårt til litt sollys for å få i gang fotosyntesen. Mange av dem ser ut til å gitt opp allerede. Bleke og pjuske henger de med bladene. Og venter på tilførsel av energi.

På samme måte som oss selv. Langtidsvarselet sjekkes på yr.no hver dag. Og ser like trøstesløst ut hele tiden.

Vi hadde satt vår lit til varselet med en bitte liten sol bak en sky for dagen i dag. Men utenfor vinduet her er det grått. Og vått. Og kaldt.

Det hjelper ikke med en nytrukket kopp kaffe på morgenen, heller.

Hvor skal dette ende? På Østlandet, kanskje? På besøk til barna. Er det noe som heter vær-asyl? Kan man søke om det? På humanitært grunnlag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

juni 15th, 2011

Skrivekløe?

av Millenblogg   Lagret under: Språk          

Skrivekløe

Skrivekløe.

Kløeskrive.

Ølkesvirke.

Virkesølet.

Øliskrevet.

Skreviølet.

Skrivekløe?

Nei!

Ikke nå lengre.

Vi har skrevet nok i dag.

Sa jenta!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

juni 10th, 2011

Om å rope på elgen

av Millenblogg   Lagret under: Mysterier, Som dagene går     Stikkord:, ,      

Riktignok bor Øivind “Elg” Elgenes, vokalisten i “Dance with a stranger” bare noen kilometer herfra. Men at vi skulle få se andre utgaver av arten elg her inne i Vadsteinsvik på Frei, var inntil et par år siden, helt utenkelig for vår lille urbane hjerne. Like utenkelig som delfiner i Mjøsa!

File:Gros Morne NP bullmoose.jpg

Elg (alces alces)

Men det har skjedd. Vi har observert alces alces her, inne på hytta i Vadsteinsvik. Fjernt fra elgens naturlige habitat, helt ute ved kysten. På en øy uten fastlandsforbindelse.

Den må ha svømt over Freifjorden for å komme hit. En strekning på 4 kilometer.

Det hadde seg nemlig slik at vi satt på terassen en vanlig regntung junidag for to år siden. Det var en deilig ange av blomstrende hegg og rogn i luften. Vi var ferdig med dagens gjøremål i hagen. Hvilket hadde vært fort gjort. Regnværet tatt i betraktning. Vi hadde ganske enkelt spredd litt fullgjødsel på plena og overlatt til regnet å få det ned til gressrøttene. Slik satt vi da altså og koset oss med en øl og en aldri så liten akevitt ved siden av, mens vi studerte naturen omkring oss.

Og med ett, kom den ut av krattskogen. Majestetisk gående ut over den saftige enga like nedenfor hytta. Bare en femti seksti meter unna oss. Vi forsto ikke først hva det var vi så. Det er mye rådyr og hjort i området. Faktisk så mye at de er blitt en regelrett plage i hagen. Med ødelagte frukttrær og blomsterbed. Men dette var så men ikke noe rådyr. Heller ikke hjort. Kunne det være en elefant rømt fra et besøkende sirkus? Vi kikket på dyret, på akevittflasken og tilbake på dyret igjen. Det var definitivt ikke lyserødt! Det både så ut som, gikk som og laget lyder som en elg. Altså var det en elg.

For sikkerhets skyld tilkalte vi vår hustru for å bivåne denne skjeldenheten i den Vadsteinsvikske fauna. Slik at vi hadde ryggdekning dersom vi skulle fortelle om opplevelsen til kjente på et senere tidspunkt. Et kort øyeblikk forsto vi fullt ut de som observerer UFO-er og lar være å berette om det etterpå. Det er best å ha pålitelige vitner til slikt.

Og for å være på den helt sikre  siden, grep vi mobiltelefonen og ringte til vår nabo. For å få ham til å bekrefte synet. Han kommer fra et møblert hjem med store eiendomsrettigheter i området her. Faktisk med eget jaktvald hvor han driver og leter etter hjort og rådyr hver eneste høst. I stedet for å gjøre som jeg har anbefalt ham. Sette seg på verandaen med børsa og knerte de titalls med hjort og rådyr som skamferer vår hage regelmessig! Men han befant seg nede i småbåthavna lengre nede ved sjøen. Så han ba oss om å jage elgen inn i krattskogen igjen nedover mot småbåthavna. Slik at han fikk tatt et bilde av den fremmede.

Vi så gjorde. Heiv innpå siste rest av livets vann fra Løiten, uten å tenke på symbolikken i nettopp dette. Og la i vei etter elgen ned gjennom krattskogen. Elgen først og vi etter. Elgen ble skremt og la i vei det beste den kunne så kvist og kratt skvatt i alle retninger. Og vi etter, i et mer moderat tempo. Formedelst vår evne til å ta seg fram i tett krattskog etter en akevitt og en øl. Men om vårt tempo var dårligere enn elgens, så tok vi det igjen i mot og fryktløshet. For her kom gutten som ikke var redd elgen. Muligens av samme årsak som vår svekkede evne til hurtig forflytning i krattskogen.

Etter fem minutters jakt gjennom det grønne helvete, kom vi fram til veien ned mot småbåthavna. Der sto vår nabo med kamera i hånden og lo så han knapt kunne stå på beina. Han hadde fått et bilde av en forskremt elg som løp for livet over veien og bykset ut i sjøen for å svømme i sikkerhet over fjorden til Averøy. En strekning på to kilometer.

Og det beste av alt. Et bilde av elgjegeren uten våpen da han kom byksende ut av skogen. Vill i blikket og blodig oppskrapet av greiner i fjeset. Årets bilde, påsto han.

Det var en streifelg, kunne han opplyse. Den hører ikke til her. Og godt er det, synes vi. For vi har i etterttid tenkt meget på hva som ville ha skjedd dersom elgen hadde blitt forbannet og snudd. Men har egentlig ikke tenkt tanken fullt ut. For vi har ikke fantasi til å forestille oss hva vi skulle ha gjort dersom det hadde skjedd. Og det er kanskje best slik.

Nå venter vi bare på meldinger om streifdelfin i Mjøsa.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mai 4th, 2011

Et barndomsminne

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Som dagene går     Stikkord:, ,      

.

En personlig bekjennelse

Det er merkverdig hvordan synet av gjenstander man så til daglig i barndommen, kan vekke minner når man får se dem igjen etter mange år.

Dette er en opplevelse vi har erfart flere ganger tidligere, men aldri så sterkt som her forleden dag. Da vi var i ferd med å rydde opp i dødsboet etter vår stemor. Det hører med til historien at vi mistet vår mor i tidlig barndom og vokste opp i et hjem som sett fra vår side manglet den omsorg og kjærlighet vi savnet fra vår mor. Det ble en tøff barndom og oppvekst av det. Vi fikk tidlig lære oss livets realiteter og måtte kjempe for tilværelsen for i det hele tatt å bevare sinnets helse. Og unngå å falle i bitterhetens felle. Men vi gråt oss i søvn hver natt i mange år. Langt opp i tenårene, og vel så det.

Et barndomsminne

Et barndomsminne

Vi dro til sjøs på langfart og fikk god tid til å tenke da vi seilte i tankfart. Og slukte skipsbiblotekets litteratur av filosofisk art. Det ble mye Søren Kierkegaard og Emmanuel Kant i tillegg til de greske klassikere. Men også Morgan Kane og Mickey Spillane innimellom. Vi endte i godt voksen alder opp som ateist……

Men nok om det. Det vi her skal fortelle om, gjelder dagens situasjon. Vi var som sagt i ferd med å rydde opp i de verdslige etterlatenskaper etter henne som vi en gang så på som vår største hindring til barnlig lykke og velvære. Arvingene hadde hatt samling i bopelen og hadde forsynt seg med med løsøre som de kunne se seg nytte i eller hadde et følelelsesmessig forhold til. Selv hadde vi funnet Fagbok for tømrere. En stor og god lærebok i tømrerfaget fra vår fars utdannelse som byggingeniør. Vi hadde ligget mye på gulvet i vårt barndomshjem og bladd i denne boken og studert tegninger av bygningmessige konstruksjoner. Vi hadde rett og slett et forhold til boken.  Vi fant den og har nå gitt den hedersplassen i vårt eget hjemmebibliotek.

Dagen etter var vi også en snartur innom bopelen. Denne gangen uten at de andre arvingene var til stede. Vi hadde glemt kaffekanna vi hadde hatt med dagen i forveien og skulle innom bare for å hente den. Men vi kom på at vi måtte sjekke om det lå igjen noe mat som måtte kastes fra fryseren i spisskammeret. Der inne, på toppen av et skap fant vi den. Urnen som hadde stått på spisestuebordet i vårt barndomshjem. Da vår mor levde. Den hadde stått på det store spisestuebordet av eik med to store dreide og utskårne søyler som ben. Og imellom disse søylene en eik plank som vi pleide å sitte på. Mens vi gjemte oss bak løperen som hang ned på begge sider. Det var vår hemmelige gjemmeplass. Og vår borg.  Som hele familien visste om. Men som de lot som de ikke hadde peiling på da de lette etter meg.

Urnen var til alle tider fylt med blomster. Markblomster om sommeren. Fastelavensris før påske, gåsunger fra selje i april og en furukvist med juledekorasjoner i desember. Vår mor var en kreativ sjel og fant alltid noe å fylle urnen med. Nå ble vi selv fylt med gode minner da vi fant den igjen nedstøvet og bortgjemt på toppen av et skap i spisskammeret til vår stemor. Det var nære på at det kom noe fuktighet i øyekroken ved gjensynet.  Men det løste seg opp i et smil da vår hustru forkynte at den skulle vi ha. Vi har ikke spurt de andre arvingene om det er OK, men vi regner med at det blir aksepert når de leser dette. Og forstår vårt forhold til kronen på vår barndoms borg.

Nå er den kommet på hytta og er igjen fylt med blomster. Påskeliljer og kristorn. Som vår frue har plukket i hagen og pyntet salongbordet med.

Men vi ligger ikke under salongbordet og gjemmer oss nå. Skjønt vi burde vel egentlig ha prøvd det også. Bare for å få den helt fullstendige opplevelsen av barndomsminnet….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

april 18th, 2011

Uten klister og appelsin

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Som dagene går     Stikkord:, ,      

Klister og appelsin hørte liksom til påskestemningen tidligere. Klister for å få skiene til å sitte i motbakkene inne i Osmarka. Og appelsin til å få klisteret av fingrene igjen etterpå.

AppelsinVi liker definitivt ikke klister på fingrene. Hverken i den ene eller annen betydning. Appelsinskall var et probat middel til rengjøring av klister, minnes vi. Og så smakte appelsinbåtene godt også, da vi var kommet oss til topps ved Trollvatnet og kunne nyte varmen fra sola etter at vi hadde gravd oss inn i snøfonna.

Den andre betydningen av “klister på fingrene”, kan neppe kureres med appelsinskall. For her er det snakk om å forsyne seg med midler som ikke tilkommer en. Tyveri eller underslag, med andre ord.

Hva som skal til for å fjerne dette “klisteret”, vet vi ikke. Men det har vel noe med moral å gjøre, tror vi. Det var derfor interessant å lese om 19 år gamle Rikke fra Danmark som fant 11.000 og leverte pengene tilbake til eieren. Egentlig merkelig at noe slikt skal bli et avisoppslag. For det burde jo være den naturligste sak i verden i levere tilbake penger som ikke tilhører en. Og det motsatte burde ha vært sensasjonen. Men slik er det da altså ikke. Derfor er det også interessant å lese publikums reaksjoner i form av leserkommentarer til avisartikkelen. I følge en uhøytidelig spørreundersøkelse i denne sammenheng, viser det seg at hver tredje leser som har deltatt i undersøkelsen er villig til å beholde pengene selv…

Vi får heller glede oss over at så mange som to av tre ville ha levert pengene tilbake.

Slik er det med klister på fingrene. Man blir klissete av det. Det hefter noe ved en.

Dette er tanker som dukker opp mens vi sitter her ved skrivebordet før påske og strever med å levere korrekt selvangivelse. Vi forsøker så godt vi kan å unngå klister på fingrene i denne forbindelse. Rett skal være rett. Også når det gjelder vårt egne beskjedne bidrag til felleskassen. Men vi må innrømme at det ikke er lett å holde fingrene rene nå vi oppdager at skattemyndighetene har økt verditaksten på vår ringe eiendom med  23% etter de nye takseringsreglene. På grunnlag av vår egen samvittighetsfulle oppmåling og innlevering i fjor. Det virker som om det er skattemyndighetene som har fått klister på fingrene her.

Spørsmålet blir da: Skal vi gjøre som “alle andre”, skattemyndighetene inkludert, eller skal vi gjøre det vi vet er korrekt?

Og mens vi spekulerer på det, kan vi jo ta oss en påskeappelsin og gjøre som Pontius Pilatus og toe våre hender. Med appelsinskall!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

april 12th, 2011

Om å skjære av seg hodet

av Millenblogg   Lagret under: Politikk     Stikkord:, ,      

Det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet, sies det i et gammelt ordtak. Det er ment å skulle uttrykke det tåpelige ved å overdrive virkemidlene ved et tiltak.

Vi er redde for at det er nettopp det Arbeiderpartiet nå vil gjøre med pelsdyrnæringen i sitt famøse landsmøtevedtak om å arbeide for å nedlegge hele næringen.

Etter å ha observert noen tilfeller av dyremishandling hos enkelte av næringens aktører, har enkelte representanter på Arbeiderpartiets landsmøte greid å få flertall for sitt forslag. Etter vår vurdering må dette være en arbeidsulykke på grunn av dårlig politisk håndverk på landsmøtet.

Vi betviler ikke at det har forekommet brudd på gjeldende regelverk hos enkelte pelsdyrfarmere. Etter vår mening bør slike brudd oppdages tidligere gjennom uanmeldte kontroller, politianmeldes og eventuelt straffes på samme måte som alle andre lovbrudd. Nesten like skyldige i lovbruddene som pelsdyroppdretterne selv, må man kunne si at tilsynsmyndigheten må ha opptrådt. Med varslede tilsyn som ett av kontrollvirkemidlene. Varslede tilsyn!  Og hva med tilsynshyppigheten? Og reaksjonene etterpå?

Vi er klar over at det er oppdretteren selv som har ansvaret og ikke tilsynsmyndigheten. Men det er ingen som foreslår nedleggelse av tilsynsmyndigheten av den grunn. Tvert i mot. De fleste ønsker seg en styrket tilsynsmyndighet. På samme måten må det gjelde for næringen. Vi ønsker oss en næring som blir bedre enn den har vært. Ikke nedlagt.

Hvis en skulle anvende samme tankegangen på for eksempel fiskeoppdrettsnæringen, ville man ha funnet tilstrekkelig bevis på at ikke alt er som det skal være der heller og derfor gått inn for å legge den ned. Hvilket Oddekalv  i Miljøvernforbundet er i ferd med å dokumentere. Vi hører ikke et pip om nedleggelse av denne næringen. Man kan spørre seg hvorfor.

Uansett hvilken næring det dreier seg om, vil man kunne finne regelbrudd. Med konsekvenser for de impliserte og samfunnet for øvrig. Hva med oljevirksomheten? Har det vært på tale om å legge ned denne? Behøver man å spørre hvorfor?

I utgangspunktet er all menneskelig virksomhet forbundet med risiko for uheldige konsekvenser. En konsekvent gjennomføring av landsmøtevedtakets prinsipper skulle derfor tilsi at hele nasjonen begikk kollektivt selvmord slik at risikoen for uheldige konsekvenser opphørte totalt. Det er lett å tenke seg en slik løsning på problemene dersom man skal følge tankegangen til aksjonistene bak det famøse vedtaket. Vi har tidligere sett eksempler på slik tankegang innefor stupide religiøse sekter. Men aldri hos et ansvarlig politisk parti i Norge. I så måte er dette noe nytt. Og egentlig skremmende. Med tanke på den makt som de politiske partier kan ha i et demokrati.

Vi får håpe at partiledelsen får en bedre kontroll på landsmøtene sine i framtiden, så vi slipper slike ekstreme utslag av dårlig møteledelse.

For dette kan vel ikke være noe annet enn en arbeidsulykke. Kan det vel?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

april 8th, 2011

Bøtelagt rørlegger

av Millenblogg   Lagret under: Jus     Stikkord:, ,      

“Rørlegger bøtelagt for å gå med kniv. I fullt arbeidsantrekk ble rørleggeren anmeldt og bøtelagt for å bære arbeidskniven i sliren.”, står det å lese i dagens Aftenposten nettutgave.

Arbeidsredskap for mange, våpen for noen få!

Arbeidsredskap for mange, våpen for noen få!

Som gammel sjømann er vi selv vant til å betrakte kniv som et arbeidsredskap. Hvilket gjelder mange håndverkeryrker.

Gjeldende straffelovsbestemmelse sier: 

§ 352a. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt på offentlig sted bærer kniv eller et lignende skarpt redskap som er egnet til bruk ved legemskrenkelser. Medvirkning straffes på samme måte. Forbudet gjelder ikke kniv eller annet redskap som brukes til eller bæres i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål.  (Red.understrekning)

Tilføyd ved lov 11 juni 1993 nr. 79, endret ved lov 28 juni 2002 nr. 53.

Hvilket viser at lovmakerne tok høyde for at kniv ikke bare er et våpen, men også et verktøy. Det vil være omstendighetene rundt knivbæringen som vil være avgjørende om knivbæringen rammes av straffelovsforbudet eller ikke.

En rørlegger i arbeidsantrekk på vei til eller fra en jobb kan vel neppe betraktes som en person i ferd med å utføre en kriminell handling. Hvis man da ikke på rent generelt grunnlag betrakter rørlegging som noe kriminelt. Men da er det vel helst regningsskrivningen etter at jobben er utført som er den kriminelle handling. Og i den forbindelse benytter ikke rørleggeren kniv, men gaffel. Uten at gaffelen blir betraktet som særlig farlig redskap av den grunn!

Nei, her må nok politijuristen lese hele paragrafen og få med seg siste setning. Og tenke seg grundig om hvorfor lovmakerne tok med denne.

Selv om han nettopp har mottatt en kriminelt stor rørleggerregning etter oppussingen av badet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

april 6th, 2011

Hjelpetelefoner! (?)

av Millenblogg   Lagret under: Som dagene går     Stikkord:, , ,      

I mangel av noe bedre lesestoff mens vi spiste lunsj i dag, fant vi fram Ditt distrikt. Telefonkatalogen som gjelder nærdistriktet vi bor i, og som mottas gratis i postkassen hvert år. Siste år med gamle utdaterte kart fra 2008. Hvor de ikke hadde fått med seg det store samferdselsprosjektet i distriktet, Atlanterhavstunnelen,  som ble åpnet 19. desember 2009.

Hjelp!

Hjelp!

Men vi vet at den finnes og er ikke avhengig av Ditt distrikt for å finne fram på veiene her. Derimot kan det hende vi er nødt til å ringe visse telefonnummer vi ikke kan utenat. Så vi bladde videre for å studere telefonnumrene i katalogen.

Vi kom først til et par sider med overskriften “Nyttig informasjon”, underkapittel “Helse”. Her fant vi mye informasjon.

SUSS-telefonen for informasjon om HIV og AIDS, Telefon for seksuell helse, Rådgivingskontoret for gravide, Angstringen i Norge, Støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer, Bekymringstelefonen Voksne for Barn, Giftinformasjonssentralen, Landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte og deres pårørende, Senter mot incest og seksuelle overgrep, Interessegruppa for Kvinner med spiseforstyrrelser, Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, Kirkens SOS-telefon, Teksttelefon for døve, Kreftlinjen, Krisesenteret, Legevakt, Mental helses hjelpetelefon, Nasjonalforeningens demenslinje,  Prosenterets helse og sosiale hjelpetiltak for prostituerte,  Reform -ressurssenter for menn og Senteret for seksuelt misbrukte menn.

Som sagt mye informasjon. Hvor nyttig den er, vet vi ikke. Men vi håper bare at disse telefonnumrene virker bedre enn numrene til banker, forsikringsselskaper og flyselskaper vi har forsøkt å ringe de siste par årene. Vi kan tydelig se for oss mennesker i nød, det være seg misbrukte barn eller desperate suicidale når de ringer og får beskjed om at det er stor trafikk og at de rykker framover i køen!

Jaja men sann. Hvor ble det av familien og vennene i dette samfunnet? De som i generasjoner har vært hjelpelinjer i alle sammenhenger. Og hva er det som får oss til å tro at et fremmed menneske på en telefonlinje kan hjelpe oss bedre enn venner og familie? Det må være samme troen som daværende helseminister Hansen benyttet seg av da han ringte Snåsamannen for å få en telefonisk kur av sønnens kolikk. Det ligner sterkt på det vi tidligere kalte overtro. Men som i dag benevnes alternativ medisin! (sic!)

Nå vil vi ikke ha sagt at alle de ovenfor nevnte telefonnumre kommer i samme kategori. Mange får sikkert hjelp der. Men vi stiller oss undrende til at vi har fått et samfunn hvor de sosiale relasjoner er blitt til de grader ødelagt at man finner det mer hensiktsmessig å ringe og snakke med en fremmed person hvor man tidligere snakket med familie og venner i eget miljø. Og fikk hjelp der. Ofte før skadene skjedde. Gode råd fra foreldre, besteforeldre og venner kunne hindre mange uheldige livssituasjoner før det spisset seg til. Hvis man var villig til å lytte og legge fram sine problemer til de som kjente en, kanskje helt fra fødselen av.

I frigjøringens navn tror vi pendelen har svingt for langt. Det var greit å frigjøre seg fra familiens autoritet, men det var en tabbe å ikke lytte til de som sto en nærmest. Vi tror samfunnet bør korrigere litt for dette ekstreme pendelutslaget igjen. Og gjeninnsette de gode sosiale forhold som kan være til hjelp og nytte i mange av livets vanskelige situasjoner. Uten at man derved gjeninnfører den imperative autoritet fra de samme.

Det går an å lytte til sin familie og sine venner uten å komme i et autoritetsforhold under dem. Hvis det er det som er problemet som har ført til alskens hjelpetelefoner.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

april 4th, 2011

Jo takk, bare bra!

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Som dagene går     Stikkord:, ,      

Har vi det egentlig så bra som vi sier, når vi blir spurt?  ”Har aldri hatt det så bra som etter av vi gikk av med pensjon!”, bruker å være vår standardfrase når vi blir spurt om vårt velbefinnende.

Vi har begynt å lure på om dette er sant. Sånn rent prinsippielt.  Eller er det bare en illusjon? Som i Platons hulelignelse. Slik at alt det vi observerer med våre sanser bare er avspeilinger av virkeligheten. Som i følge Platon er ideene. Sansene har sine begrensninger. Det hele elektromagnestiske spektrum er ikke synlig for vårt øye. På begge sider av spekteret fins det stråling som er utenfor vår sanseevne. De ultraviolette stråler og ditto infrarøde. Men vi kan føle virkningen av dem.

De infrarøde som varme mot huden og de ultraviolette som endring av hudens melaninproduksjon når vi soler oss. Likeledes med lyder. Vi hører ikke alt. Bikkja hører lyder med høyere frekvens enn vi er i stand til å oppfatte.

Det er derfor grunn til å anta at det samme gjelder våre øvrige sanser. Lukt, smak og taktilitet.

Rutherfords atommodell

Rutherfords atommodell

 Med andre ord, at det finnes en virkelighet vi ikke kan oppfatte med våre sanser. For eksempel er det tvilsomt at vi noengang vil være i stand til faktisk å se et atom og dets partikler. Men vi må forholde oss til ideer om atomets oppbygging. Og jobbe videre ut fra de antagelsene som ligger til grunn for modellen. Og vi godtar at slik er det, så lenge modellen er nyttig for det vi holder på med. Når den ikke lenger gjør nytte, skifter vi den ut med en annen. Slik vi har gjort med atommodellen flere ganger. Men at en modell av naturen som Rutherfords atommodell var nyttig til et visst punkt er ikke tvilsomt. For eksempel inntil vi begynte å få forklaringsproblemer med kvantemekanikken.

 Men daglig omgir vi oss med gjenstander som er konstruert med bakgrunn i kunnskap om atomenes oppbygning. All elektronikk som PC, TV, radio og mobiltelefon er basert på denne kunnskapen. Og det virker. Altså er modellene brukbare.

Den salige Platon var inne på tanker allerede for to og ett halvt tusen år siden som fremdeles er nyttige i dag.

.

Platons linjelignelse

Platons linjelignelse

For eksempel tankene som ligger bak hans linjelignelse. Hvor han skiller mellom det erfarte og det tenkte. En ikke ueffen tankemodell i dag heller. Selv om den er mangelfull i mange henseender.

Den er i hvert fall bedre enn tanker om nisser, troll, storken og guder!

Så vi forholder oss til den fremdeles og håper at vi også i virkeligheten har det bra. Selv om vi ikke kan bevise det matematisk.

Vi tar sjansen på å hevde det. Selv om mange tviler!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

april 1st, 2011

1. april

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Som dagene går     Stikkord:, , , ,      

Vi har lest papirutgaven av den lokale blekka Tidens Krav, nettutgavene av Aftenposten og VG og mener å ha funnet deres aprilspøker. Det var ikke lett. Ikke fordi det var så lite utrolig å finne. Nei, snarere tvert i mot. Det meste vi fant var utrolig. Problemet ble å sortere alt det utrolige som allikevel var sant fra det som var ren og skjær diktning.

Det er en øvelse vi trener på til daglig. For jamen er det mye utrolig som skjer. Utrolig i den forstand at menneskene finner på mye rart. Som de burde ha latt være. Det gjelder både hvermannsen og de vi har satt til å styre på våre vegne, politikerne. Eller de som har satt seg selv til å styre, prestene og despotene.  Og det er like utrolig hvor mye tullprat folk kan lire av seg for å forklare hva de har gjort, eventuelt latt være å gjøre, men som de burde ha gjort. Hvis de hadde tenk litt lengre enn nesa rakk.

Skulle vi selv ha benyttet neselengden som mål på hvor langt det var fornuftig å tenke, er vi redd for at det kunne bli ganske korttenkt det meste!

Antageligvis har vår oppfatning av andres tenkeevne noe med alderen å gjøre. Vår alder. For vi tar oss selv stadig oftere i å tenke som salige tante Signe: “Æ trur de e sist i vælas ti’ !”

Nå tror vi ikke egentlig at vi står overfor verdens undergang med det første. Det er antageligvis noen millioner år til det vil skje. Så i mellomtiden får vi gjøre som best vi kan for å skille mellom skitt og kanel i det som blir presentert i massemedia. Hver dag. Det er krevende nok!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 1st, 2011

Jeg vil ha!

av Millenblogg   Lagret under: Politikk     Stikkord:, ,      

.

Om å sette tæring etter næring.

“Jeg vil ha! Jeg vil ha!”, skriker den bortskjemte ungen med en sjokolade i hånden mens mor står og legger varene på båndet foran kassa på supern. “Nei”, sier mor, “Vi har ikke råd til dette nå. Du må vente til det blir helg, så kan vi se om vi får råd til litt godterier som lørdagsgodt. Hvis du rydder rommet ditt først!”

Men ungen gir seg ikke. Dette hadde den opplevd tidligere. Og lært at hvis den bare økte volumet litt, slik at det ble pinlig for mor, så ville hun gi seg til slutt. Bare for å få fred. Men ungen er klar over at den må sette inn støtet gradvis. Litt økning i volum hver gang. Og et tilstrekkelig antall ganger. Så gir mor seg til slutt. Dette vet ungen, fordi den har prøvd det så mange ganger tidligere. Og det har alltid hjulpet. Det er bare spørsmål om utholdenhet. Mor gir seg alltid til slutt. Selv om hun ikke har råd. Og må prioritere bort andre nødvendige varer senere i uken. Fordi hun faktisk ikke har mer penger. Hun orker bare ikke mer akkurat nå. Og gir etter for det PSYKOLOGISKE presset. 

Men spørsmålet som dukker opp etter denne, for de fleste av oss, kjente virkelighetsbeskrivelsen er: Er ikke vi voksne akkurat like trassige overfor våre “mødre” politikerne som vi har satt til å vokte vår felles formue?

Står ikke vi også og skriker foran “kassa”? På sjøkabel, sykehus, sykehjem, full barnehagedekning, hjemmehjelp, hjemmesykepleie, bedre veier og kollektivtransport. Alt sammen gode formål. Som vi vil ha NÅ! Hver enkelt av oss ønsker straks det som betyr mest for OSS SELV akkurat nå. Prioriteringer gir vi fanden i. Vi vil ha det NÅ. Og som så mange ganger før, vet vi at hvis vi hyler lenge nok og høyt nok, vil mamma politiker til slutt gi seg. Da heter det seg at det POLITISKE presset ble for stort.

Og sånn vil det fortsette å være inntil regjerende politikere kommer opp med enkle, greie og forståelige planer hva de har tenkt å prioritere. Både på kort og lang sikt. Det vil si at planene for de store samfunnsoppgaver må strekke seg lengre enn til bare 4-årsperioden de er valgt for. Og presentere disse planene for folket på en slik måte at det blir forståelig for de fleste. Så får de politikere som ikke regjerer, dvs opposisjonen på Stortinget, komme med sin positive kritikk om hva de ville ha gjort annerledes. Helt konkret. Ikke diffust. For det forstår vi ikke. Slik at kritikken vil virke som en korreksjon til de fremlagte planer. Og rette opp konsekvenser som er oversett eller ikke forstått av de regjerende. Opposisjonen bør ikke drive taktikkeri med å la regjeringen få lov til å gjøre “feil”. Slik at de bare kan kritisere regjeringen for feil de faktisk gjør, og utnytte dette i partipolitisk spill i håp om å selv kunne overta makten etter neste valg. For det er vi som betaler regningen for slike feil. Derfor ønsker vi en opposisjon til å forhindre at de blir begått.

Tør vi håpe på mødre og politikere som forklarer ungene sine hvorfor vi ikke har råd akkurat nå?

Fordi vi har reservert pengene til fremtidig bruk i en bestemt rekkefølge. I en PRIORITERT rekkefølge! Og fordi penger er en knapp ressurs som får mindre verdi jo fler vi trykker og pøser ut av dem. Slik at vi må vente litt. Og la være å grine mens vi venter.

Tør vi håpe på det?

.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 28th, 2011

Islamsk revolusjon?

av Millenblogg   Lagret under: Politikk, Religion     Stikkord:, ,      

.

Islamsk revolusjon eller revolusjon i islamske land?

Det vi nå er vitne til i det ene islamske landet etter det andre er ikke nødvendigvis en islamsk revolusjon. Like lite som Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 var en kristen revolusjon. Det lå andre og mer demokratiske behov til grunn for vår egen løsrivelse selv om Norge på dette tidspunkt måtte kunne sies å være et kristent land. Til og med så kristent at vi hadde (og fremdeles har) en bestemmelse i Grunnlovens §2 om at “Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion”.

Men legg merke til at vi sier “ikke nødvendigvis”. Det betyr at det kan være vanskelig å si noe sikkert om hvordan resultatet av opprøret i disse landene vil ende. Vi har inntrykk av at opprøret er en grasrotrevolusjon basert på ønsket om å få tilfredsstilt behovene for et mer verdig liv. Fritt for fattigdom og med rett til uttrykke seg og selv velge sine ledere gjennom valg. Det er med andre ord snakk om grunnleggende menneskerettigheter. Som befolkningen har vært fratatt i en årrekke, for ikke å si generasjoner. Underlagt korrupte regimer som har levd sine liv i luksus beskyttet av betalte medløpere i hemmelig politi og sikkerhetsstyrker.

Akkurat i disse dager pågår opprøret i Libya. Men det virker som om det har spredt seg som en farsott fra land til land i den arabiske verden. I Tunisia og Egypt hvor regimene allerede er veltet. Men også i Jemen, Iran, Jordan, Algerie, Kuwait og Bahrain har det vært sterke protester. Og i mindre grad, men allikevel klart og tydelig i Marokko, Sudan, Syria og Sudan. I land hvor det til sammen bor over 340 millioner mennesker.

Sett fra vårt ståsted, kan det virke underlig at så mange mennesker har funnet seg i å bli trakassert så lenge. Det kan være mange forklaringer til at det har blitt slik. Og vekten av de forskjellige årsaker, kan variere fra land til land. Men en ting har alle disse landene til felles. Islam er hovedreligionen i alle disse landene. Det er en religion som sett med våre vestlige øyne befinner seg i den mørkeste middelalder, med krav om underkastelse og totalt fravær av kritikk mot dogmene. Dette har smittet over på det politiske og verdslige styresettet og folks aksept av myndighetenes suverene maktutøvelse uten støtte i befolkningen.

Men vi i Vesten er kanskje heller ikke helt uten skyld i at denne situasjonen. For vårt behov for olje har gjort at vi har sett bort fra den politiske situasjonen i disse landene. Vi har handlet med de mest korrupte og undertrykkende regimer i verden og lukket øynene for uretten som har skjedd. Bare vi har fått vår olje. I den grad vi i vest har kritisert dette, har kritikken vært rettet mot USA. Men de øvrige vestlige land har ikke vært noe bedre. Best kommer dette fram i forhold til Libya. Som har vært styrt av tyrannen Muammar Gaddafi helt siden 1969.  Italia har vel vært værstingen i så måte. Men også Norge har foretatt betydelige investeringer gjennom Statoils engasjement der. Fy skam!

Det gjenstår nå å se om de religiøse lederne kommer til makten i disse landene, eller om den nye generasjon som er drivkraften bak alle disse opprørene vil forkaste religionen som middel til styring av sitt land. Eller om de gjennom moderne media har fått innsikt i demokrati og menneskerettigheter som gjør at de vil omskape sin fremtid i sekulær drakt. Og parkere presteskapet på et sidespor sammen med de gamle tyranner.

Det er mange som vil fiske i opprørt vann. La oss håpe at de nye generasjoner i de arabiske land lykkes i sitt opprør uten å oppleve at revolusjonen spiser sine barn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 25th, 2011

Fra 0 til 100

av Millenblogg   Lagret under: Som dagene går     Stikkord:, ,      

Vi har en bil som aksellererer fra 0 til 100 km/t på 6,9 sekunder. Det er relativt hurtig.  Hvilket har vært svært nyttig for oss i mange situasjoner. Travel pensjonist som vi er. Spesielt når vi står i et kryss med vei som har forkjørsrett. Og venter på en luke i trafikken for å komme oss ut. Bånn gass, og vips, så er vi der. På hovedveien. Og må stå på bremsen for ikke å kjøre inn i bilen foran.

Om ikke like nyttig, så i hvert fall desto mer morsomt har det vært å kunne ligge i høyrefeltet og kjøre akkurat så fort som fartsgrensen tillater i den bratte stigningen opp fra en tunnel. Helt til det kommer en kjekkas i pimpet BMW og legger seg ut i venstrefeltet og vil forbi. Og da, legge jernet flatt, og nyte synet i speilet av den lange maska på føreren i BMW’en mens han febrilsk bøyer seg fremover mens han girer ned og gir alt han har til ingen nytte! Joda, vi har stor glede av slike hurtige endringer.

Og slik er det, enten det gjelder fart eller andre brå endringer.

I går var vi vitne til en annen hurtig endring. Som ga oss minst like stor glede som aksellerasjonsevnen til bilen. Det var fra minus 6 til pluss 6 i løpet av et par timer. Grader celsius. I lufttemperaturen. For vi har hatt en lang og kald vinter her på Nordvestlandet i år. Nå er vel ikke akkurat minus 6 så mye å syte for, sammenlignet med temperaturene på Østlandet. Men dersom man samtidig tar i betrakting en normalt høyere relativ luftfuktighet, er det lettere å forstå at kulden kjennes bedre på huden her i nordvest.

Så, fra minus 6 til pluss 6 var som å gå fra vinter til sommer på et par timer. Og når solen samtidig skinte fra blå himmel, ble det riktig så trivelig inne på hytta. Helt til vår elskede frue begynte å mase om vedsjau. Da ble det ikke fullt så trivelig lengre. Vi var mentalt forberedt på å følge VM på ski fra TV-kroken mens det spraket i ovnen og klirret i isbitene i glasset.

På den annen side satte vi pris på finværet og den gode luften. Så vi ble fyllt av en ambivalent følelse som slet hardt i oss en stund. Skulle vi bare bli sittende inne og følge sprinten, eller skulle vi kle på oss den forede kjeledressen og gå ut i finværet?

Kjære lesere, hva tror dere ble resultatet?

..ti, tolv passende trær

..ti, tolv passende bjørker felt og kvistet

Ja nettopp. Det ble å kle på seg, finne frem motorsagen, fylle bensin og olje, og gå løs på de nærmeste bjørketrærne som hadde vokst slik at de sperret for utsikten mot sjøen. For utsikt vil hun ha. Og ved vil hun ha. Til gjengjeld maler hun som en katt når hun får det som hun vil. Og dyktig til å arbeide er hun også. Hun minner oss på mange måter om en amerikansk sersjant på en US Marines bootcamp. Når det gjelder innsatsvilje. Ellers ikke. Hun stiller store krav til seg selv og like store til de hun har kommando over. Nemlig oss!

Etter et par timer var ti, tolv passende bjørker felt og kvistet. Sersjanten fra US Marines hadde ryddet kvist og båret/dratt strangene fram til opplagsplassen hvor den videre kapping og kløyving skal foretas. På et senere tidspunkt…

.

.

..ei furu

..ei diger furu

Vi har aldri kysset en sersjant fra US Marines tidligere, men da hun kom med nykokt kaffe på termos etter endt sjau og vi begge satte oss ned og  nøt synet av unnagjort arbeid, var vi nære på å gjøre det. Det som stoppet oss, var hennes presentasjon av den videre framdriftsplan. Hun hadde peilet seg inn på ei diger furu som tok utsikten mot sjøen fra stuevinduet. Furua  er minst tolv meter høy og har en diameter på seksti centimeter nede ved bakken. Og en masse tykke grener. Vi anslår at arbeidsmengden vil tilsi en ukes arbeid bare med felling, kvisting, rydding og transport av strangene opp til opplagsplassen.

Derfor ble det ikke noe kyssing på sersjanten i denne omgangen. Vi vil se det an litt først. Kanskje etter en liten tur ned til Kanariholmene for å myke opp vårt vinterstive legeme…

Vi får se.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 20th, 2011

Cicero – retorikkens mester

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Meteorologi, Som dagene går     Stikkord:, , ,      

Cicero logoDet norske statlige senter for klimaforskning som ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1990 ble oppkalt etter den største romerske taleren som levde i perioden 106 – 43 f.Kr.,  Marcus Tullius Cicero .

.

Marcus Tullius CiceroEt treffende navn: Cicero. Enkelt og greit. Gjenkjennelig på tvers av språkgrenser og lett å markedsføre. Det gir også assosiasjoner til en stor statsmann og taler. Til en person som kunne kunsten å formulere seg. Og det er en viktig egenskap for et klimasenter. De skal jo gjerne være i stand til å formidle sine ideer.

Men nå forholder det seg gjerne slik da, at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom evnen til å formulere seg og evnen til å tenke.

Vi kjenner vel alle møteplageren som prater og prater. Men som i grunnen ikke får sagt så mye.

Slik var den romerske Cicero også. Han var god til å ordlegge seg. Og trofast mot sine ideer. Men ikke alltid like flink til å tenke. I Wikipedia får han bl.a. følgende karakteristikk: “Hva angår filosofi, regnes Cicero i våre dager ikke som noen eksepsjonell filosof fordi mange av tekstene hans anses som avledninger og ikke originale idéer.”

Men han ble til slutt innhentet av realitetene i form av sine drapsmenn utsendt av Marcus Antonius. Han ble da drept, og hans hender og hode spikret opp på talerstolen i senatet, til skrekk og advarsel for andre som ikke forholdt seg til realitetene!

Aner vi en utilsiktet likhet med det statlige senter for klimaforskning her? ;)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 19th, 2011

Slanger og ulv

av Millenblogg   Lagret under: Som dagene går     Stikkord:, ,      

Som et apropos til forrige artikkel, den om slangeøvelsen, kommer jeg i hu en historie jeg hørte i Calcutta en gang på 60-tallet.

De var plaget med giftige slanger på landsbygda i delstaten Vest-Bengal, som i de fleste indiske delstater for øvrig. Men i Vest-Bengal hadde de funnet en løsning på problemet med å redusere bestanden. Løsningen gikk ut på å fange to slanger samtidig og la de bite hverandre i halen. Så ville de fortsette å spise opp hverandre helt til de begge var oppspist og vips, borte fra jordens overflate!

For eventuelle skeptikere, kan jeg føye til at de hadde prøvd å få dette til med bare en slange. Men dette kunne ikke la seg gjøre fordi en slange ikke kan spise opp seg selv! Men to, hvor den ene spiste opp den andre, det lot seg utmerket gjøre hvis begge var like store og man fikk synkronisert spisingen.

Dette får meg til å tenke på en historie om Nordmørsulven.

Nordmørsulven (Canis lupus nordmørus)

Nordmørsulven (Canis lupus nordmørus)

Som ble meg fortalt av en gammel venn. Han har hytte oppe i Rindalen på Nordmøre, på grensen mot sør-Trøndelag. Et stykke utenfor allfarvei for å si det sånn. Det hadde gått rykter om at det var observert ulvespor i bygda. Så sauebøndene hadde funnet frem sine gamle Krag-Jørgensen, trukket ned gardinene og satt og pusset på geværene og ventet på en sjans.

Men vår venn var en fryktløs herre. Han hadde også hørt ryktene, men dro allikevel fortrøstningsfullt opp til hytta si øverst i skogbeltet mot fjellet. Det var høstferie og han hadde planlagt noen fine dager på hytta med god mat og kanskje en liten dram i solnedgangen. Ulveryktene skulle ikke få ødelegge denne hyggen.

Så, den andre kvelden mens han sitter i hytteveggen med en Lysholm i glasset og beundrer solnedgangen, merker han at noe tusler i skogkanten like bortenfor. Han rekker ikke mer enn å tømme Lysholmeren før han ser et par gule øyne og en grå pels som kommer i fullt firsprang rett i mot ham. Med kjeften på vidt gap og sikkel rennende ned fra tanngarden.

Men vår mann er en handlingens mann. “Æ bære stakk handa inn i kjeften på’n da hainn kom. Så langt inn æ bære greid. Heilt te heile arma va’ inni ulven. Da tok æ tak i halen inni der og dro’n ut igjænnom kjæften på’n i eit raskt drag. Og trur du ikkje æ fikk vrængt heile jævla ulven, da gitt. Med det resultat at når’n fortsatt å spring, så sprang hainn bort fra mæ! ”

“Æ trur hainn frøys ihjæl den natta, før det blei kaldt ætte at sola gikk ner. Og no va’n jo pelslaus, stakkar. Æ hørt’n hyla ei stund ætte at månen kom fræm, men så vart det stilt, ja!”

Kors på halsen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 18th, 2011

Slangeøvelsen

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Politikk, Som dagene går     Stikkord:, , ,      

.

Om holdninger, formuleringer og stupiditet

Fra tid til annen blir kjendiser fra alle hyller og politikere i alle divisjoner og partier konfrontert med egne stupide utsagn. I aviser, på radio og TV. Og nå nylig, også i digitale sosiale media som blogg, Facebook og Twitter. Forresten, når jeg tenker meg om, så skjer det ikke bare fra tid til annen. Det skjer hele tiden. Det er bare vår persepsjon som redder oss fra å drukne i alt tullpratet som presteres for å komme unna hva man tidligere har sagt eller gjort. Og som man i ettertid, når man blir konfrontert med det, prøver å vri seg unna.

Et "flashy" eksemplar som vrir seg. Er det en politiker eller en kjendis?

Bloggeren Sjalle har satt et navn på fenomenet: slangeøvelsen! De ligger og vrir seg etter å ha vært tatt, men prøver desperat å komme seg unna gjennom formuleringer som skal fremstå som unnskyldninger. Men som slett ikke er det.

Som enten går på at de beklager at de er blitt oppfattet feil. Altså de beklager at vi andre er så stupide at vi ikke har forstått hva de har ment.

Eller så beklager de sitt eget ordvalg. Altså mener de de samme som før, men de beklager at de brukte feil ord på sine meninger. “Same old shit, new wrapping!”

Begge deler er lett å gjennomskue for alle andre enn “slangen” selv som tror at han/hun har lurt oss andre til å tro at vi står overfor en person som har reflektert og angrer på det han/hun har sagt.

Men det eneste vedkommende oppnår, er å føye tort til skade. For i tillegg til å ha sagt noe dumt, fornærmer de nå leserens eller seerens intellekt ved å anta han er like stupid som seg selv. Og ikke er i stand til å gjennomskue taktikken. I stedet for å stille seg foran speilet og reflektere over egne holdninger. Og innrømme både overfor seg selv og omgivelsene at det var dumt tenkt.

Hadde de valgt en slik fremgangsmåte, er det stor sannsynlighet for at de ville ha blitt tilgitt. For folk flest vet at det er menneskelig å feile og er derfor villig til å gi tilgivelse for det. Det er slik vi mennesker lærer og bidrar til en positiv samfunnsutvikling.

Et ferskt skoleeksempel på hvordan man ikke bør gjøre det, finner vi i saken om lokalpolitikeren fra Aure som skrev klart rasistiske utsagn på sine Facebook-sider. Og ble konfrontert med det. Men i stedet for å beklage sine holdninger, sier hun at det var ment som en spøk. Med andre ord at det er vi som leser dette som ikke skjønte at det var spøk. Hun beklager med andre ord, vår forståelse av formuleringene. Ikke sine egne holdninger. Det er ingen unnskyldning! For øvrig synes vi at saken er blåst opp og ut over alle fornuftige proporsjoner. Antageligvis fordi det ligger partipolitiske motiver bak oppblåsingen. Hvilket fremgår direkte av Aftenpostens overskrift. Egentlig er dette en liten fillesak, med en liten kommunalpolitiker i en liten kommune. Vi bruker den kun som eksempel fordi den er relativt fersk og har blitt kjent gjennom riksdekkende media.

Men uansett, liten eller stor sak, prinsippet er det samme: beklagelsen gjelder ikke ens egne meninger, men lesernes og seernes oppfatninger av dem.

Vi sier som Sjalle: Tramp, tramp. Skviis!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 16th, 2011

Fra seilloftet

av Millenblogg   Lagret under: Som dagene går     Stikkord:, , ,      

I dag kjørte vi en tur innover til seilmakeren for å høre hvordan seilet til Inga, vår flotte færing, lå an i produksjonen. Seilmakeren har rigget seg til i etasjen over dobbeltgarasjen med et stort flott gulv til å arbeide med seilene på. Nedfelt i gulvet har han montert en symaskin og sitteplass, noe som gjør det lettere

Assymetrisk råseil til færingen Inga

Asymmetrisk råseil til færingen Inga

å sy seilet uten å løfte det opp fra gulvet. Langs veggene har han ruller med seilduk av forskjellig kvalitet og farge liggende. Likeledes ruller med tauverk av forskjellig type og dimensjon. Oppe under skråtaket henger tegninger og fotografier av seilskip i alle størrelser. Både de han har sydd seil til og andre.

Fottøy er tabu på seilgulvet. Som i et japansk hjem.

Men best av alt, i enden av lokalet, ved gavlveggen er det et stort vindu som slipper inn godt arbeidslys. Og foran vinduet, et par stoler og et bord med termos, kaffekopper og askebeger på! Her er det lagt opp til hygge mellom arbeidsøktene…

Nåvel, vi hørte at han snakket med noen da vi var på vei opp trappa til seilloftet. Og da vi åpnet døren, så vi at han sto i samtale med en gammel kjenning fra ungdommen. Vi hadde ikke møtt hverandre på flere år, så det ble et hyggelig gjensyn. Og når tre gamle gubber, som oss, møtes under slike omstendigheter, kommer praten lett i gang. Sanne historier fra ungdommen, lett krydret i lys av årene som har gått og redusert muligheten for verifikasjon av sannhetsgehalten. Vi kan derfor ikke kan innestå for annet enn saltgehalten i den følgende historien. Men den er ikke mindre god for det, snarere tvert i mot.

Mastetrær

Mastetrær

Vår gamle kjenning hadde for noen år tilbake gått til anskaffelse av ei enda eldre Colin Archer skøyte. Uten rigg. Han hadde derfor behov for å skaffe seg et par masteemner som han kunne høvle til og bearbeide til master. Nå er ikke materialer av denne dimensjonen akkurat hyllevare hos den lokale trelastforhandler. Så det ble å se seg om etter en eller annen gårdbruker med skog, som kunne være villig til å selge et par høvelige mastetrær.

Han fant en gårdbruker som hadde masse store trær like i nærheten av gården. Og framførte sitt ærend. “Jo, det kan det vel bli ei råd med”, svarte gårdbukeren, “Du ser det står et par store, fine furuer der borte og stenger for utsikten fra gården her?”  Vår kjenning så de store furuene lengre borte. De var ypperlige til hans bruk. Det var nesten for godt til å være sant. Full klaff allerede ved første forsøk. “De trærne der har i grunnen irritert meg i lengre tid. Så det kan bare være greit å bli kvitt dem”, fulgte gårdbrukeren opp.

Allerede neste dag stilte vår kjenning opp med assistanse, motorsag og nødvendig redskap for å få fraktet trærne bort. Både fellingen og kvistingen gikk greit av de store trærne. Gårdbrukeren selv sto på trammen og fulgte med. Og ga uttrykk for hvor imponert han var over disse byguttenes effektivitet på skogen.

Uka etterpå skulle vår kjenning innover og gjøre opp for trærne. “Hvor mye skal du ha for disse trærne, da?”spurte han. Og på ordentlig nordmørsk vis, svarte gårdbrukeren: “Neii, han skulle i grunnen ikke ha noe. Jeg er bare glad for at trærne ble fjernet, jeg” svarte han. Men vår kjenning, som er en redelig kar, ga seg ikke. “Jo, noe må du ha. Jeg vil gjerne gjøre opp for meg.”

Etter å ha tenkt seg lenge om, og spyttet en lang stråle skråtobakk fra trammen, svarte han: “Tjaa, da får du spørre han som eier trærne, da. Det er ikke mine. Det er naboens, og han heter Statskog!” ;)

Det hører også med til historien at vår kjenning kontaktet Statskog og fortalte hva som hadde skjedd. Der holdt de på å le seg skakk da de hørte historien. Og sa at han skulle få slippe å betale for trærne hvis de på sin side fikk lov til å benytte historien i forbindelse med deres kurs- og seminarvirksomhet i skogforvaltning!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 15th, 2011

Pyramidene og feskbergan

av Millenblogg   Lagret under: Historie, Kultur, Politikk     Stikkord:, , , ,      

Det var debatt i Kristiansund Bystyre. Spørsmålet dreide seg om man skulle gi tillatelse til boligbygging på et område hvor det tidligere hadde foregått klippfisktørking på bergene. De såkalte feskbergan eller Milnbergan ved Israelsneset. Byen hadde få slike steder igjen og ble av mange betraktet som et verneverdig kulturminne.

Pyramidene i Giza, Egypt

Pyramidene i Giza, Egypt

Arbeiderpartiet gikk inn for bygging. Høyre gikk imot.

En Arbeiderpartirepresentant ba om ordet og fremførte følgende kraftsats: “Det er ingen grunn til å bevare disse bergene. Det eneste minnet de gir, er minnet om  slitet som våre forfedre ble utsatt for under arbeidet med klippfisken i gamle dager. Det var et tungt, vått og kaldt arbeid som våre besteforeldre måtte utføre for luselønn! Nei, det ingen grunn til å minnes dette. Bygg ut!”

Hvorpå Høyres gruppeleder ba om replikk: ” Herr ordfører! Jeg tror vi alle kan være glade for at ikke min ærede motdebattant er kulturminister i Egypt. Da hadde neppe pyramidene stått i dag. Det var forbundet med et blodslit å bygge disse kolossene. Takk!”

.

.

Klippfisktørking på Milnbergan i 1902

Klippfisktørking på Milnbergan i 1902

En ikke-parlamentarisk og tverrpolitisk latter runget lenge i salen etter denne elegante replikken.

Men som man brukte å si i Arbeiderpartiet: “Makta rår!” Så i dag er området bebygget med en usalig blandingsarkitektur som slett ikke vil bli noe å minnes med glede om hundre år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 8th, 2011

Mitt liv, min menstruasjon og min kvise

av Millenblogg   Lagret under: Som dagene går, Sport     Stikkord:, , ,      

John Carew har fått en ny tatovering. På halsen. Der har han også fått flere ting. Både pressen som har viet denne sensasjonelle nyhet førstesideoppslag, og en kvise.

Vi skal ikke ha sagt at han er en kvise på samfunnets rumpe, selv om han fra tid til annen har virket merkelig beklemt foran åpent mål. Men vi synes ikke nyheten om tatoveringen og dens språkfeil er komplett før vi har behandlet alle detaljer ved bildet. Så her kommer det:

John Carews sensasjonelle tatovering med tilbehør!

John Carews sensasjonelle tatovering med tilbehør! (Klikk for større bilde)

Kanskje han skulle ha ventet med akkurat denne tatoveringen til han hadde kommet over kvisealderen og hadde lært fransk ordentlig? Aksentene er viktige i fransk! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 8th, 2011

Eggerøre og annen røre

av Millenblogg   Lagret under: Politikk     Stikkord:,      

Flekkefjord Bystyre har hatt møte. Den 03.02.2011. Med følgende dagsorden:

.KlubbeFlekkefjord bystyre, saksliste 03.02.2011

 

De tre første sakene hadde fått saksnummer og skulle behandles og vedtak fattes. Deretter skulle det foretas en presentasjon av en befolkningsprognose (Pandaundersøkelse? Sic.), antatt tidsforbruk på 1 time og deretter en orientering om prosjekt som arbeidsform med antatt tidsforbruk på 2 timer.

Vi spør oss selv om ikke både presentasjonen og orienteringen kunne ha vært formidlet på annen måte enn gjennom en tre timers seanse i bystyresalen.

Og om dette fra ordførerens side er et unødvendig tidstyveri og en mangel på respekt både for representantenes tid og skattebetalernes penger.

Informasjon om befolkningsutvikling kunne like godt ha vært gitt i form av et dokument til hver representant. Orienteringen om “Prosjekt som arbeidsform” høres mer ut som et kursopplegg for ansatte i kommunen.

Dette skulle altså representantene utsettes for. Med slik dagsorden, er det ikke til å undres over at det er vanskelig å få intelligente og ellers travle folk til å stille til valg i kommunepolitikken.

At representanten Geir Skailand forlot møtet etter saksbehandlingen, vitner om at han er et selvstendig tenkende vesen og klarer å skille skitt fra kanel. Mener vi. Som selv har sittet i bystyret et par perioder på 80-tallet. Ikke for Frp.  Men som desverre aldri hadde guts nok til å forlate møtet når slike ting kom opp på dagsordenen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

februar 1st, 2011

Om å sette seg ned

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Politikk     Stikkord:, ,      

Hver gang det oppdages at noe må gjøres nå til dags, kreves det at man må sette seg ned for å se på saken. Sette seg ned?

Skal vi få gjort noe, må vi som oftest reise oss opp. Bortsett fra å skrive blogginnlegg, da. De får vi best unnagjort ved å bli sittende ved tastaturet. Vi leser dagstøtt i avisene om mangler og feil som oppdages i vårt samfunn. Og når det blir påpekt av media, svares det som regel at man skal sette seg ned og få gjort noe med saken!

Er det ikke snart på tide at man begynner med å reise seg opp, får ræva i gir, fingeren ut og begynner å gjøre noe. I stedet for å sette seg ned?

Det er ganske symptomatisk for våre dager at man skal sette seg ned. Kanskje det har noe med at fler og fler jobber ved et tastatur. I stedet for å forflytte sitt legeme og gjøre noe annet enn å diskutere og skrive om saker og ting.

Men språket i seg selv kan også være ganske avslørende i så måte. Legg bare merke til ordtaket:

Da Fanden ville at intet skulle skje,

satte han ned,

en komité.

Legg merke til at han satte ned en komité. Han oppnevnte den ikke. Komitéen, arbeidsgruppen eller hva man enn ønsker å kalle det, får som regel som mandat å lage en rapport. Et stykke papir. Hvor sakens fakta opptar mesteparten av plassen. Så litt om mulige løsninger på problemet. Og til slutt hvilken løsning komitéen foreslår. Som andre enn komitéen skal gjøre noe med. Voila, problemet løst! For komitéen. For det hører med til skjeldenhetene at mandatet omfatter oppfølging av løsningen. Med tildeling av ressurser og tidsplan for gjennomføringen. Og, ikke minst, hvem som er ansvarlig. Men oppdragsgiverne kan til enhver tid forsvare seg med at noe blir gjort med problemet. Det utredes!

Selv setter vi oss som regel ned når vi skal bli kvitt noe dritt. På den ene eller andre måten. Ved PC’en eller på WC’en!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

januar 24th, 2011

Ateistens trosbekjennelse

av Millenblogg   Lagret under: Filosofi, Religion     Stikkord:     

Vi har alltid sagt at vi ikke tror på noe. Enten så vet vi, eller så vet vi ikke. Og vi klarer godt å leve uten å fylle tomrommet med tro. Mest fordi vi frykter at tomrommet  kan utnyttes av sjarlataner som har en egen agenda for å skaffe seg makt over oss. Hele menneskehetens historie bekrefter at det gjøres.

Når ordet “tro” derfor er benyttet i det følgende, er det i betydningen “å ha tillit til”. Da gir det kanskje litt mer mening?

Så i dag har vi tatt fatt i den norske kirkes trosbekjennelse og skrevet den om, slik at den passer for oss.

Passer den for deg?

 

Ateistens trosbekjennelse

   Jeg tror på meg selv,

Den ubetydelige lille beboer av himmel og jord.

 

Jeg tror på mine nærmeste bekjente,

Mine naboer, min familie,

som uskyldsrene ble født på denne jord,

nedstammet fra amøben,

pint og plaget av livet i sin alminnelighet,

men reiste seg igjen,

fra alle sine nederlag,

og står i dag oppreist blant sine likemenn,

og skal derfra la være å dømme dem,

men ha overbærenhet og kjærlighet til alle.

 

Jeg tror på menneskene i sin alminnelighet,

et rettferdig og inkluderende samfunn,

med plass til alle,

tilgivelse,

et liv før døden,

og til slutt det store intet.

Amen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00